En 46 år gammel afghansk familiefar hadde siden familiens ankomst til Norge i 2009 og frem til pågripelse i januar 2017 utøvd vold, truet og psykisk mishandlet og krenket sin ektefelle og fem av deres seks barn. Det eldste barnet er født i 1999 og det yngste av de fornærmede i 2012.   Volden og krenkelsene skjedde  hyppig, i form av slag, spark,  trusler og krenkelser i tilknytning til dette. Barna måtte blant annet komme frem til faren for å motta slag. Alle de fornærmede hadde vært vitne til vold og krenkelser av de andre. Om ektefellen forsøkte å beskytte barna førte dette til ytterligere voldsanvendelse mot dem. Det aller yngste barnet, f. 2014, var ikke omfattet av tiltalen. Straffen ble satt til fengsel i 4 år samt kontaktforbud i fohold til ektefellen og alle barna i 5 år. Ektefellen og de fire eldste barna ble tilkjent 125 000 kroner i oppreisningserstatning. For den yngste omfattet ikke domfellelsen grov mishandling og oppreisningerstatningen ble satt til 75 000 kroner.

Familievold
Straffeloven (1902) § 219 annet jf. første ledd
Straffeloven (2005) § 283 jf. § 282
Straffeloven (2005) § 57

Saken var delt og gjaldt kun spørsmålet om byggherrens erstatningskrav mot entreprenøren var foreldet.
Lagmannsretten fant, i motsetning til tingretten, at det var grunnlag for beregning av tilleggsfrist for begge de aktuelle kravene og at fristene startet sitt løp mindre enn ett år før saksanlegg, slik at kravene ikke var foreldet.
Det ble tilkjent sakskostnader for lagmannsretten, mens avgjørelsen av kostnadene for tingretten ble utsatt, jf tvisteloven § 20-8 første og tredje ledd.

Kontraktsforhold. Lov om foreldelse av fordringer § 10 nr 1

Mann domfelt for blant annet legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter og fartsovertredelse, ble idømt fengsel i 120 dager av tingretten. Etter anke ble straffen fastsatt til 75 dager fengsel. Lagmannsretten la vekt på lang saksbehandlingstid, herunder noe liggetid, i formildende retning. Det var ikke grunnlag for å sette tapstiden for retten til å føre førerkortpliktig motorvogn kortere enn 20 måneder.

Straffeloven (1902) § 228 første ledd jf. § 232, vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 5 jf. skiltforskriften § 8. Tapsforskriften § 2-2 tredje ledd og § 2-9 første ledd.

Særskilt anke over sakskostnader. Tingretten hadde fritatt rekvirenten for sakskostander, etter at denne hadde trukket tilbake begjæring om midlertidig forføyning. Saken gjaldt tvist om innsyn i selskapsrettslige dokumenter, som krevdes for å gjøre gjeldende eierrettigheter. Innsyn ble gitt etter at begjæringen var fremsatt. Tingrettens begrunnelse, om at motpartene kunne “bebreides at det kom til sak”, var hovedaakleig knyttet til tvisten om innsyn i selskapsdokumenter, og var holdbar. Anken over sakskostnadsavgjørelsen førte ikke frem.

Tvisteloven § 20-2 tredje ledd b og § 20-9 tredje ledd.

Særskilt anke over sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. I en tvist mellom to tidligere samboere om blant annet vederlagskrav knyttet til den ene partens egeninnsats i forbindelse med renoveringsarbeid på boligen, vant han (saksøkeren) delvis frem og ble tilkjent et vederlagskrav på 400 000 kroner. Tingretten kom til at partene skulle dekke egne sakskostnader, og la til grunn at ingen av dem hadde vunnet fullt ut eller i det vesentlige. Etter anke fra parten som delvis vant frem med kravet i tingretten, opphevet lagmannsretten tingrettens avgjørelse om sakskostnader. Det ble fremsatt alternative påstandsgrunnlag for kravet, og lagmannsretten fant under henvisning til Rt-2006-438 at saken da var å anse som vunnet uavhengig av hvilket grunnelag tingretten bygget resultatet på. Lagmannsretten la til grunn at tingrettens premisser ikke ga tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om sakskostnadsavgjørelsen bygget på korrekt lovanvendelse, hvilket førte til opphevelse.

Sakskostnader, tvisteloven § 20-9 tredje ledd.

Saken gjaldt overprøving av Helse Midt-Norge Regionalt Helseforetaks(HMN)vedtak om plassering av nytt sykehus for Nordmøre og Romsdal på Hjelset utenfor Molde. Kristiansund kommune anla søksmål mot helseforetaket og hevdet at vedtaket måtte kjennes ugyldig. Kommunen fikk ikke medhold i tingretten og lagmannsretten forkastet anken fra kommunen. Tvistetemaene var mer begrenset for lagmannsretten enn de var for tingretten, idet flere påstandgrunnlag var frafalt. Lagmannsretten kom til at verken anførslene om at vedtaktet bygget på feil faktum eller at det forelå  saksbehandlingsfeil kunne føre frem. De anførte saksbehandlingsfeilene var i følge kommunen at saken var for dårlig utredet, at det forelå ulovlig eierstyring etter helesforetaksloven § 16 første ledd og at styremøtene i det regionale helseforetaket, helseforetaket og foretaksmøtet ble holdt tre påfølgende dager. Kommunen ble dømt til å betale sakskostnader i både tingretten og lagmannsretten.

Forvaltningsrett, overprøving av vedtak truffet av foretaksmøte i regionalt helseforetak. Feil faktum. Saksbehandlingsfeil. Helseforetaksloven § 16.

En butikkjede hevdet at det var inngått forpliktende avtale om leie av et butikklokale. Utleieren bestred det. Butikkjeden begjærte midlertidig forføyning for å hinde at utleieren forføyde over lokalet, rettslig eller faktisk. Anke over tingrettens kjennelse innkom til retten. Deretter tiltrådte en tredjemann i god tro en leiekontrakt med utleieren. Saken mellom butikkjeden og utleieren ble da ansett gjendstandsløs og hevet.

Midlertidig forføyning. Rettslig interesse. Tvisteloven § 1-3

Tingrettens konkursåpningskjennelse ble opphevet. Lagmannsretten fant at det forelå lovlig forkynnelse til rettsmøte for behandling av konkursbegjæringen, men at det – etter nye opplysninger i ankeomgangen – forelå gyldig fravær hos skyldneren. Sakskostnader ble ikke tilkjent.

Konkurs, forkynnelse, gyldig fravær

Foreldretvist om samvær, med påstander om fastsettelse etter rettens skjønn. Ved vurderingen av sakens utfall må domsresultatet holdes opp mot partenes reelle syn med utgangspunkt i stevning og tilsvar og stevning og senere endringer.Selv om partene stod nær hverandre da saken ble tatt opp til doms, stod de langt fra hverandre tidligere, og saken var vunnet i det vesentlige av den som hadde fått en dom i samsvar med sitt uendrede syn. Tingretten hadde ikke gjort feil når sakskostnader ble tilkjent etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2, etter å ha vurdert om det forelå tungtveiende grunner som gjorde det rimelig å gjøre unntak. Ved overprøving er kompetansen avgrenset mot den skjønnsmessige vurderingen, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Skjønnet var ikke vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig.

Foreldretvist. Samvær. Sakskostnader.
Tvisteloven § 20-2. Tvisteloven § 20-9 tredje ledd.

Lagmannsretten kom – som tingretten – til at det ikke var faktisk eller rettslig årsakssammenheng mellom bilulykke og de medisinske skader som skadelidte i ettertid led av.

Skadeserstatning->Lov om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova)