En bilfører anket tingrettens domfellelse for uaktsom kjøring med dødsfølge etter straffeloven § 281 og for uaktsom kjøring etter vegtrafikkloven § 3. Lagmannsretten kom til samme resultat. Oppreisning til avdødes etterlatte ektefelle ble tilkjent.

Uaktsomt bildrap, uaktsom, straffeloven § 281, vegtrafikkloven § 3

Lagmannsretten la resultatet fra politiets gjennomsnittsfartsmåling til grunn og forkastet anken over straffutmålingen for en mann som var dømt i tingretten for å ha kjørt bil i 162 km/t i 90-sonen.

Vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 5, jf. skiltforskriften § 8.

En på gjerningstidspunktet 19 år gammel mann ble dømt for å ha kjørt i 121 km/t i skiltet 90-sone. Anførsel om nødrett, at han måte øke farten for å avverge at en farlig situasjon skulle oppstå, førte ikke frem. Straffen ble satt til en bot på 12200 kroner subsidiært fengsel i 25 dager. Tap av førerett i seks måneder på grunn av samlet prikkbelastning.

Straffeloven § 17
Prikkforskriften
Tapsforskriften

38 år gammel mann dømt for blant annet straffeloven § 273 i tingretten. Lagmannsretten nedsubsumerte til § 271 jf. § 272. For dette, samt for en grov narkotikaforbrytelse og en kjøring i ruspåvirket tilstand hhv 4 og 3 år tilbake i tid, ble straffen satt til fengsel i 9 måneder på særvilkår om narkotikaprogram med domstolskontroll. Prøvetid 3 år.

Straffeloven § 273,
Straffeloven § 271 jf. § 272
Straffeloven § 37 bokstav f)

Grovt ran av to personer. Tre menn tok seg inn i en leilighet for å kreve inn narkotikagjeld etter bestilling fra en fjerde mann. Den ene av de fornærmede ble utsatt for grov vold ved bruk av batong, øks og kniv eller lignende redskap. Tre av de tiltalte anket til lagmannsretten. Straffen for den ene ble satt til fengsel i to år og seks måneder. Han hadde vært sentral både under planleggingen og ved voldsutøvelsen under ranet. Straffen satt til fengsel i to år for de to som var domfelt for medvirkning. Den ene var bare domfelt for ett av ranene. Han hadde bestilt ranet og påvist boligen hvor fornærmede oppholdt seg. Volden som ble utøvd var noe i overkant av hva tiltalte hadde sett for seg. Den andre medvirkeren holdt vakt under ranet. Han hadde også en mer begrenset rolle under planleggingen av ranet.

Strafferett. Grovt ran. Medvirkning. Straffutmåling. Straffeloven § 328, jf. § 327.

Avtaleskjønn for erverv av grunn til kommunal veg. Partene var enige om at alternativ påregnelig bruk var til boligformål. Begjæring om overskjønn fra eier av ett takstnummer, hvor grunnundersøkinger hadde vist utfordrende byggegrunn på grunn av humusholdig grunn og dype torvlag ned til ca. 5 meters dyp. Overskjønnet tok stilling til verdien av det aktuelle arealet, etter særlig å ha vurdert hvor mye råtomteverdien ble redusert på grunn av grunnforholdene. Konkret skjønn.

Avtaleskjønn, utbyggingsverdi, råtomtverdi, grunn til vegformål.

Tvist om et større utmarks- og fjellområde er delt mellom to eiendommer, slik at de eier hver sin teig, eller om de eier utmarken sammen i et realsameie. Skogen og skogproduksjonen tilhører tredjepart, og tvisten omfatter kun grunneiendomsretten. Lagmannsretten tok utgangspunkt i at skylddelingen fra 1946 delte utmarken. Denne delingen hadde ikke blitt praktisert, og området ble brukt som om det var et realsameie. Bruken omfattet blant annet dyrkningsaktivitet og deltagelse i skjønn ved vassdragsregulering, hvor begge eiendommer deltok som likeverdige eiere av utmarken. Lagmannsretten konkluderte med at bruken gjennom ca. 70 år måtte tillegges vesentlig vekt, og konkluderte med at utmarken er et realsameie.

Utmark, skylddeling, festnet bruk

Grensetvist mellom eiendommer. En eiendomsgrense, som også var kommunegrense på den aktuelle strekningen, var beskrevet i flere eldre utskiftninger. Lagmannsretten tolket konkret innholdet i de ulike beskrivelsene og sammenholdt dette med påviste grensemerker. Lagmannsretten kom til samme resultat som jordskifteretten, og anken ble forkastet.

Utskiftning, grensestein, grensemerke, jordskifte

Eiere av fire gårdsbruk i Verdal fikk medhold i at de på allmenningsrettslig grunnlag har beite- og seterrett i AS Værdalsbrukets eiendommer Juldal og Væren samt Færen Nordre. Tidspunktet for når de enkelte eiendommer ble utskilt fra respektive hovedbruk, og eiendommenes status før utskillelsen, ble ansett å ikke ha betydning for hvorvidt rettighetene er i behold. Avgjørende var den enkelte eiendoms beskaffenhet som landbrukseiendom og tilhørigheten til bygdelaget.

Beite- og seterrett på allmenningsrettslig grunnlag i tidligere statsallmenninger.

Anke over sakskostnaden i sak etter jordskiftelova gjaldt både utgifter til advokat og rettens kostnader (gebyr mv.) ved behandling av tvist. Lagmannsretten kom til at spørsmålet om saken er vunnet fullt ut eller i det vesentligste, må avgjøres ut fra påstanden partene nedla da det ble klart at det var tvist, og ikke posisjonen partene inntok i stevningen/kravet slik tvisteloven forutsetter. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til samme resultat som jordskifteretten. Både anken over sakskostnadene og anken over jordskifteavgjørelsen ble forkastet.

Sakskostnad, tvist, jordskiftelova §§ 7-1, 7-6 og 7-9, tvisteloven § 20-2 tredje ledd