Krav om erstatning for feil innmålte høyder under bygging av ny E6 i Grane kommune. Entreprenøren som bygde vegen hadde engasjert et landmålingsfirma som skulle sette ut høyder langs vegen til bruk under anleggsarbeidet. Etter at vegen var bygd ble det avdekket at vegen lå for lavt. I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at det forelå erstatningsbetingende uaktsomhet ved høydeutsettingen, og at landmålingsfirmaet og firmaets forsikringsselskap måtte dekke entreprenørens utgifter med å legge et ekstra lag med asfalt for å oppnå riktig høyde.

Skadeserstatningsloven § 2-1

Saken gjaldt tvist mellom to aksjeselskap om et pengekrav, og om kravet var foreldet. Aksjeselskapene hadde i flere år hatt samme styreleder, og kravet/gjelden var ført i regnskapet til begge foretak. Lagmannsretten kom som tingretten til at det var oppstått et gjeldsforhold ved at det ene selskapet hadde benyttet arbeidskraft m.v. som tilhørte det andre. Kravet, som var på ca. 1,4 mill. kroner, var forfalt mer enn tre år før søksmålet ble reist, og spørsmålet var om foreldelsesfristen var avbrutt ved erkjennelse, jf. foreldelsesloven § 14. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå en erkjennelse, og kravet var således foreldet.

Pengekrav. Foreldelse. Foreldelsesloven § 14.

Domfellelse i tingretten for grovt tyveri, jf straffeloven (1902) § 257,jf § 258. Lagmannsretten fant ikke bevist ut over rimelig tvil at tyveriet var grovt. Verdien på de bortatte pengene tilsa ikke at det var grovt, og tyveriet ble ikke ansett forøvd ved innbrudd. Heller ikke andre forhold tilsa at det var grovt, og lagmannsretten domfelte for simpelt tyveri.

Strafferett, Straffeloven (1902)

Lagmannsrettens flertall kom som tingretten til at det ikke var grunnlag for å idømme samfunnsstraff, hvor tiltalte var dømt for vold mot politiet, straffeloven (1902) § 127 og to kroppskrenkelser, hvorav én kroppsskade etter straffeloven (2005) § 273. Handlingene skjedde under sterk påvirkning av alkohol. Tiltalte hadde etter de siste forholdene fant sted for et snaut år siden helt sluttet å drikke og ukentlig deltatt i en etterverngruppe. Flertallet fant ikke dette tilstrekkelig for å fravike den klare hovedregelen om ubetinget fengselsstraff, jf. Rt-2005-728 og Rt-2010-1324. Mindretallet kom til at det forelå tilstrekkelige sterke rehabiliteringshensyn til å idømme samfunnsstraff, noe for øvrig også aktor gikk inn for.

Straffutmåling. Samfunnsstraff. Rehabilitering. Kroppsskade.

Britisk mann på besøk i Norge ble tiltalt for vold mot offentlig tjenestemann og legemsfornærmelse. I beruset tilstand fikk han panikkanfall. I denne situasjonen ble han holdt nede av blant annet en politibetjent. Tiltalte sparket for å komme seg fri. Foten traff politimannen i pannen. Flertallet kom til at han måtte frifinnes. Tre av fire dommere mente at politibetjenten ble truffet ved et hendelig uhell, mens den fjerde fant at tiltalte på grunn av panikkanfallet var i en faktisk villfarelse om situasjonen han var i.

straffeloven 1902 § 127, straffeloven 1902 § 228, vold mot offentlig tjenestemann

Lagmannsrettens flertall kom som tingretten til at det var forsvarlig å reagere med samfunnsstraff ved en overtredelse av straffeloven (1902) § 127 første ledd første straffalternativ, vold mot politiet, selv om det var tale om en relativt alvorig voldshandling. Vist til den klare hovedregelen om ubetinget fengsel, jf. Rt-2005-728 avsnitt. Det forelå en klar og entydig rehabilitering, som var forsterket etter tingrettens behandling, men fortsatt skjør. Mindretallet vektla de allmennpreventive hensynene noe sterkere og under henvisning til Rt-2014-1596, gikk inn for at noe av straffen burde vært utmålt som ubetinget fengsel.

Straffutmåling. Vold mot politiet. Straffeloven (1902) § 127. Samfunnsstraff. Rehabilitering.

Lagmannsretten kom til samme resultat som tingretten hvilket innebar at rettsforliket på et punkt ble toket ut fra forlikets ordlyd og på et annet punkt i strid med ordlyden.

Sivilprosess->Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) (Tvisteloven – tvl)

Saken gjaldt straffutmåling for familievold i form av jevnlige fysiske og psykiske krenkelser overfor ektefelle og fem barn. Overtredelsene fant sted over et tidsrom på 13 år. Lagmannsretten opprettholdt tingrettens straff på fengsel i 3 år, hvorav 4 måneder ble gjort betinget på særvilkår om møte til mekling i konfliktråd. Det forelå skylderkjennelse. Lagmannsretten endret prøvetidens lengde fra 2 til 5 år. Lagmannsretten tok til følge aktors påstand om begrensning i idømt kontaktforbud.

Straffutmåling, særvilkår, kontaktforbud

Straffen for ran ble satt til fengsel i 5 måneder. Begge de alternative vilkårene i straffeloven (1902) § 56 c var til stede. Domfelte, en mangeårig rusmisbruker på 39 år, ble vurdert å være i den gruppen lovbrytere hvor nye lovbrudd er særlig vanskelig å unngå. Straffnedsettelse i form av en helt eller delvis betinget reaksjon ville ikke ha noen realitet for henne.

Mann domfelt for legemsbeskadigelse med kniv (straffeloven § 229 første straffalternativ, jf § 232) ble dømt til fengsel i ni måneder. Under et drikkekalas hadde han påført en gjest knivstikk i brystbeinet, halsen og et lengre kutt i hodebunnen. Han ble også dømt til å betale 50 000 kroner i oppreisningserstatnng, samt 3 000 kroner i saksomkostninger.

Straffeloven (1902) § 229 første straffalternativ, jf § 232.