Saken gjaldt spørsmålet om tre likeartede festeforhold var omtattet av det særlige vern som senere ble innført for tomt til fritidshus med hensyn til blant annet regulering av festeavgift.

Hyttene ble bygget for ca femti år siden med sikte på oppsyn i øde områder i Indre Troms. Tomtefesteren var en jeger- og fiskerforening. Bortfesteren hadde i kontraktene fra 1986 forbeholdt seg rett til å ha egne nøkler og til å bruke hyttene under tjenestereiser. Lagmannsretten antok at bortfester kan og vil motsette seg overføring til en vanlig privat eier. Nyere lovforarbeider viser at vern for tomt til fritidshus i høy grad er gitt av hensyn til fysiske personers privatøkonomi og den følelsesmessige tilknytning for festeren og festerens familie,

Lagmannsretten kom til at de aktuelle festeforholldene ikke var omfattet av dette særlige vernet.

Regulering av festeavgift.

Ikke bevismessig grunnlag for å domfelle tiltalte for mishandling av ektefellen etter straffeloven (1902) § 219 første ledd. Omstendighetene knyttet usikkerhet til fornærmedes forklaring om omfattende og gjentatt mishandling, ikke underbygget av andre trygge bevis, lagmannsretten var utrygg på hennes forklaring og man kunne ikke se bort fra at tiltaltes versjon var riktig. Kun domfelt for legemsfornærmelse etter straffeloven (1902)§ 228 første ledd, to knyttneveslag i ansiktet, ett tilfelle, tilståelse. Straffenivå 90 dager. Straffen satt til fengsel i 60 dager. Vilkårene for å ilegge kontaktforbud jf. straffeloven (2005) § 57 ikke oppfylt. Lagmannsretten fant det ikke rimelig å tilkjenne fornærmede oppreisningserstatning for legemsfornærmelsen.

Mishandling. Straffeloven (1902) § 219 første ledd. Legemsfornærmelse. Straffeloven (1902)§ 228 første ledd. Straffutmåling. Kontaktforbud. Oppreisningserstatning.

60 år gammel mann frifunnet for overtredelse av straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ jf § 232. Dissens.

63-årig mann dømt for forsøk på overtredelse av staffeloven § 306. Via internett og mobiltelefon hadde han avtalt møte med det han trodde var ei jente på 14 år, for å ha seksuell omgang, såkalt «grooming». Det viste seg at jentas «profil» på nettet var falsk og opprettet av en mann som hadde som siktemål å avsløre potensielle overgripere. Denne mannen møtte tiltalte på det avtalte møtested og konfronterte ham med forholdet. Møtet med tiltalte ble filmet og lagt ut på YouTube og Facebook. Det ble også lagt ut bilde av tiltalte hvor han ble navngitt. Lagmannsretten kom til at denne formen for privat provokasjon ikke kunne føre til frifinnelse, og domfellelse var heller ikke i strid med EMK artikkel 6, jf også Rt-2011-1455. Lagmannsretten uttrykte sterk misbilligelse ovenfor denne formen for privat rettshåndhevelse.

Straffeloven § 306, jf § 16.

En 46 år gammel polakk var dømt i tingretten i februar 2012 til fengsel i tre år og ni måneder for samleie med en ung kvinne som var ute av stand til å motsette seg handlingen.

Kort tid etter domfeltes skyldanke ble han utvist fra Norge med varig innreiseforbud. Han ble uttransportert til Polen, hvor han umiddelbart ble pågrepet og innsatt til soning av flere polske straffedommer, fra mars 2012 til mars 2016. Han fikk ikke permisjon fra polsk fengsel for å kunne møte til berammede ankeforhandlinger i Norge; en gang i 2012 og to ganger i 2013.

Til ankeforhandling i juni 2016 leverte han legeerklæring som dokumenterte lovlig fravær. Saken ble utsatt til oktober 2016. Han møtte ikke, og var heller ikke lovlig innkalt. Skyldanken ble avvist fordi lagmannsretten fant at han var unnveket, jf straffeprosessloven § 336 første ledd annet punktum.

Anken over saksbehandlingen, mangelfulle domsgrunner, ble under dissens 2-1 forkastet.

Tingrettens straffutmåling ble stående. Det forelå ingen handlinger eller unnlatelser fra norske myndigheter som hindret tiltalte i å kunne komme til Norge.

Staffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav b jf annet ledd bokstav a. Lang behandlingstid. Ikke krenkelse av SP artikkel 14 nummer 5 eller EMK artikkel 6 nummer 1.

For salg av 80 gram amfetamin av normal styrke ble domfelte dømt av tingretten til 6 måneders fengsel etter et fradrag for lang saksbehandlingstid. Skyldanken ble avvist da domfelte ikke møtte frem til tross for lovlig stevning og uten oplysninger om at han hadde gyldig forfall. Straffutmålingsanken ble behandlet. Lagmannsretten skjerpet straffen til fengsel i 8 måneder.

Straffeloven (1902) § 162 annet ledd jf. første ledd

Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at en forkjøpsrett ved salg av part i fast eiendom, ikke ble utløst ved fusjon. Verken stiftelsesgrunnlaget, eller løysningsrettslova § 11 femte ledd, kunne tolkes slik at fusjonstilfellet utløste et krav på forkjøpsrett «…ved salg» av eiendomsparten.

Fusjon. Løysningsrettslova § 11 femte ledd.

50 år gammel mann hadde begått gjentatte og alvorlige brudd på vilkårene for samfunnsstraff, manglende oppmøte. Lagmannsretten fant, som tingretten, at det ikke var rimelig eller hensiktsmessig at den subsidiære fengselsstraffen ble fullbyrdet helt eller delvis, men gjennomføringstiden ble forlenget. Bruddene var i det alt vesentligste rusrelaterte, og domfelte var nå kommet langt i sin rehabilitering.

Straffeloven (2005) § 52

20 år gammel mann frifunnet for overtredelse av straffeloven (2005) § 272, jf. §271, jf. § 15, medvirkning til grov kroppskrenkelse, etter at aktor frafalt tiltalen under ankeforhandling. Straff utmålt for overtredelse av straffeloven (2005) § 231 første ledd, oppbevaring av 39 gram amfetamin. Lagmannsretten tok utgangspunkt i fengselsstraff på om lag 5 måneder. Utmålt fellesstraff med betinget del av tidligere dom og resttid etter prøveløslatelse, jf. straffeloven § 39 tredje ledd og straffegjennomføringsloven § 45, på fengsel i 1 år.

Straffutmåling. Straffeloven (2005) § 231 første ledd. Oppbevaring av 39 gram amfetamin.

Returordningen for elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall). Etter konkurs hos behandler av EE-avfall ble det liggende igjen ca 320 000 kg miljøfarlig avfall som ikke var behandlet. Grunneier og returselskap var uenige om hvem som hadde ansvaret for dette avfallet. Tingretten mente ansvaret lå hos grunneier. Lagmannsretten kom til at returselskapet i følge avfallsforskriften har ansvaret for levert avfall inntil sluttbehandling har funnet sted. Returselskapet ble derfor holdt ansvarlig for sin forholdsmessige andel av det som lå igjen. Grunneier tilkjent erstatning fra returselskapet for utgifter med fjerning/behandling av avfallet.

Forurensningsloven, avfallsforskriften