I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at ankende part hadde vanskeliggjort salgsarbeidet i forbindelse med tvangssalg i en slik utstrekning at det var grunnlag for fravikelse av eiendommen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-14 første ledd.

Tvangssalg. Fravikelse. Tvangsfullbyrdelsesloven § 11-14.

Skipper og rederi ble ilagt hhv. forelegg på bot og forelegg på inndragning for feilrapportering av fiskefangst i henhold til fangstdagbok. Foreleggene ble ilagt etter kontroll i regi av Kystdirektoratet. Etter en konkret bevisvurdering ble skipperen frifunnet. Det var tvil om kontrollmyndighetens måleresultat kunne legges til grunn. Det var ikke grunnlag for å konstatere uaktsomhet hos skipperen. Rederiet ble frifunnet for kravet om inndragning.

Fangtdagbok, forelegg, uaktsomhet, inndragning.

Vold med betydelig skade til følge. Mann født i 1993 rettet et kraftig knyttneveslag mot fornærmedes ansikt/øye med den følge at fornærmede fikk en alvorlig øyeskade – tilnærmet blind på høyre øye. Uttalelser om lovvalget. Handling i mars 2015, men lagmannsretten kom til at forholdet skulle pådømmes etter straffeloven 2005 § 274 første ledd jf. § 273 som grov kroppsskade. Uprovosert vold utenfor et skjenkested. Tiltalte tidligere domfelt for lignende forhold. Fengselsstraff 3 år.

Betydelig skade. Grov kroppsskade. Straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ. Straffeloven 2005 § 274 første ledd jf. § 273.

Etter brann i et eldre våningshus på en fritidseiendom ble huseieren mistenkt for selv å ha påsatt brannen. Straffesaken ble senere henlagt. Forsikringsselskapet la til grunn at brannen var forsettlig påtent og nektet å betale erstatning, jf. forsikringsavtaleloven § 4-9 første ledd første punktum. Lagmannsretten kom som tingretten til at det ikke var ført tilstrekkelige bevis for at brannen var påsatt, og huseieren hadde krav på forsikringsoppgjør. Konkret bevisvurdering.

Forsikringsrett.

Påtalemyndigheten hadde begjært en kortvarig forlengelse av rammen for forvaring i forbindelse med prøveløslatelse. I motsetning til tingretten, kom lagmannsretten til at det ikke forelå særlig nærliggende fare for gjentagelse av forbrytelse som nevnt i straffeloven § 39c. Tiltalte ble frifunnet.

Straffeloven, forvaring, straffeloven § 39c og § 39e.

Saken gjelder fradragsrett for renter, jf. skatteloven § 6-40, som i inneværende sak beror på om kapitaltilførsel fra en kommune til et heleid kraftselskap skal anses som gjeld eller egenkapital. Lagmannsretten kom i motsetning til tingretten til at kapitalen må anses som gjeld. Kommunen kunne i henhold til avtalen med selskapet ikke kreve hovedstolen innbetalt. Det ble imidlertid lagt avgjørende vekt på at kommunen i kraft av sin eierstyring kunne bringe det fulle beløpet til forfall, på at kapitalen ikke har tapsabsorberende evne, og på at selskapet svarer rente på kapitalen.

Fradragsrett for rente. Skatteloven § 6-40.

Yrkessjåfør fomfelt for promillekjøring. Tingretten fastsatte tapstiden for føreretten til 22 måneder. Domfelte anket tingrettens dom for så vidt gjelder tapet av føreretten. Det gikk lang tid før saken ble oversendt lagmannsretten. Førerkortet ble tilbakelevert etter et kort beslag. Da anken ble behandlet av lagmannsretten hadde domfelte hatt førerkortet i sin besittelse i nærmere 1 år og 8 måneder. Lagmannsretten fastsatte tapstiden til minstetiden på 1 år, jf vegtrafikkloven § 33 nr 1 annet ledd. Det forelå ikke grunnlag for å gå under minstetiden. Skriftlig behandling, jf straffeprosessloven § 322.

Vegtrafikkloven § 33 nr 1 annet ledd
Tapsforskriften § 1-4.

Anke med krav om vederlag basert på konkludent atferd for bruk av en lekter i dykkerarbeider førte ikke fram. Subsidiært krav om erstatning for forsinkelse basert på ulovfestet uaktsomhetsansvar førte heller ikke fram. Anke knyttet til tingrettens sakskostnadsavgjørelse ble ikke tatt til følge. Ankemotparten ble tilkjent sakskostnader, men lagmannsretten fant grunnlag for å redusere salærkravet.

Avtale, kontrakt, konkludent atferd, forsinkelse, culpa, uaktsomhet

Saken gjelder anke over tingrettens kjennelse om å ta til følge begjæring om oppløsning av sameie – tidligere felles bolig – etter sameieloven § 15.Lagmannsrettens flertall tok anken til følge, og kom til at ankende parts innsigelse om at han har rett til å overta boligen, ikke er klart grunnløs. Vurderingstemaet ble angitt til å være om det er en rimelig mulighet for at innsigelsen når frem i en rettslig prosess. Mindretallet kom til at tvangsoppløsning skal skje etter sameieloven § 15 andre ledd, og at tingretten må sette en frist for ankende part til å reise søksmål etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6.

Sameieloven § 15. Klart grunnløs.

Lagmannsretten kom til at det ikke var adgang til å ta utlegg for en festeavgift på grunnlag av et rettsforlik. Under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 andre ledd -senere oppståtte omstendigheter – kom lagmannsretten til at rettsforliket måtte vurderes i sin helhet. Bortfester hadde ikke oppfylt sine forpliktelser etter andre deler i forliket. Fastsettelsen av festeavgiften, som var en økning på 500 % fra tidligere, ble ansett betinget av at denne forpliktelsen som gjaldt fradeling av en tomt, var oppfylt.

Utlegg Rettsforlik. Festeavgift. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 andre ledd.