Historie
Det geografiske området som i vår tid noe upresist
kalles Midt-Norge utgjorde under Frostatingslova et av de
eldste rettsfellesskap av en høyere orden i Norge.
Navnet Frostating knytter an til Tinghaugen på Loktu (Logtun)
på Frosta i Nord-Trøndelag, hvor det i nyere tid
er reist bautasteiner til minne om tingstedet og det som der
foregikk.
I førkristen tid og i de første 2-3 hundreår
etter rikssamlingen omkring 900 f. Kr. hadde folket i de forskjellige
distrikter hånd om istandbringelse og håndhevelse
av rettsreglene. Kongen var ennå ikke tillagt lovgivende
eller dømmende myndighet. Rettsregler ble fastlagt
og håndhevet ved at mennene innen enkelte geografiske
enheter møttes - etter hvert på bestemte steder
- og holdt ting. På denne måten oppsto det en
rekke mindre, lokale lovsamfunn.
Etter som kontakten med folk fra andre og større distrikter
økte, meldte det seg naturlig behov for større
sams lovområder. Før rikssamlingen var det oppstått
felles lovsamfunn for større landsdeler, således
for Trøndelag, som da lenge hadde vært inndelt
i åtte fylker fra Namdalseid i nord til Agdenes i sør.
Det trønderske lovsamfunnet, som fikk navnet Frostutingslog,
ble etter hvert utvidet til å omfatte Namdalen, Nordmøre
- som da omfattet Fosen -, Romsdalen og for en tid Sunnmøre.
Opprinnelig var tingsamlingene allting (allsherjarting), det
vil si at alle frie, våpenføre menn kunne møte.
Enhver bonde som hadde en voksen arbeidskar, var pliktig til
å møte. Dette ble problematisk for lagtingene
som omfattet store områder og bød på lange
reiser. Lagtingene ble derfor organisert som representasjonsting
bestående av nemndemenn utpekt av kongens ombudsmenn
(årmennene). Overgangen til et slikt representasjonssystem
skal ha skjedd for Frostatinget (og Gulatinget) omkring midten
av 900-tallet.
Det er uvisst om og eventuelt hvor mange representanter som
møtte fra Romsdal, Nordmøre og Namdalen på
Frostatinget. Etter Magnus Lagabøters landslov av 1274
var representasjonen klar: Det skulle som tidligere møte
60 bønder fra hvert av de fire gamle uttrønderske
fylkene og 40 fra hvert av de fire inntrønderske. Videre
skulle det møte to menn fra hver skipreide i Namdalen
og Romsdalen, tre fra hver skipreide på Nordmøre
og like mange fra Oppdal. Til sammen ble det 485 representanter.
Representasjonen er symbolisert ved de tolv bautasteinene
som står i ring på Tinghaugen.
Det årlige tinget på Frosta skulle etter landsloven
av 1274 settes på Bottolvsok (16.- 17. juni). Frostatinget
hadde både lovgivende og dømmende myndighet.
Av de møtende tingmenn skulle det oppnevnes et utvalg,
kalt lagretta, som skulle sitte innenfor de oppsatte vedband.
Hvor mange som, i Frostatingets eldste tid, skulle sitte i lagretta,
er uklart og omtvistet. Men også dette ble avklart ved
landsloven av 1274: I lagretta skulle det sitte tre tylvter
menn.
Funksjonsdelingen mellom lagretta og det samlede ting er ikke
helt klarlagt. Det sannsynlige er at enkelttvister i første
omgang ble avgjort av lagretta, eller en del av denne (6,
12 eller 24) og at lagrettas avgjørelse - kalt ”dom”
- ble vedtatt av tingmennene samlet ved såkalt våpentak:
de hevet våpnene eller slo på skjoldene.
Et ordensreglement for tingsamlingen, som skriver seg fra
erkebiskop Eystein (ca 1180) lyder:
Dette er erkebiskop Eysteins råd og bud med bifall
av de viseste menn at folk skal gå fastende til tings
og søke til tinget, når solen står i øst
og være på tinget til non. Men den prest som rår
for boken han skal ringe med storklokken (i Loktu kirke) når
han vil gå til tings med boken. Og den klokken skal ikke
ringes med ellers så lenge tinget står. Men om noen
slår seg på mat eller drikke og vører dette
mer enn tinget, da skal han ikke få fremmet noen av sine
mål det år på Frostating. Øl skal man
ikke bringe til tings verken til salgs eller til annet bruk.
Hvis det bringes dit da er det konfiskabelt og tingmennene eier
det.
Tinget på Frosta var lenge høyeste domsmyndighet
innen det lovområdet som kaltes Frostutingslog. Det
fantes ingen høyere instans før kongen ved landsloven
av 1274 ble øverste domsmyndighet, noe han vedble helt
til unionsoppløsningen i 1814. Frostatinget var for
øvrig ingen egentlig appellinstans, idet enhver sak
i første omgang kunne bringes inn for hvilket som helst
ting - bygdetinget eller lagtinget - og fra omkring 1300 endog
direkte for kongen. Først i 1607 ble det vedtatt en
fast instansordning, men da var Frostatingets dager for lengst
talte.
Som følge av kongemaktens inntreden i lovgivning og
rettshåndhevelse ble Frostatingets rolle fra siste del
av 1200-tallet gradvis svekket. I likhet med de andre lagtingene
evnet Frostatinget ikke lenger på egen hånd å
gi lovbestemmelser som forholdene etter hvert krevde. Kongens
adgang til å bøte på lovene med såkalte
retterbøter økte sterkt, og Magnus Lagabøter
og erkebiskop Jon Raude fikk i 1269 Frostatingets samtykke
til å endre Frostatingsloven i alt som gjaldt kongedømmet
og det verdslige. Fra da av opphørte Frostatingets
myndighet til å vedta lovregler. En stor del av Frostatingsloven
ble innarbeidet i landsloven av 1274.
Lagtingenes rolle i rettspleien ble også sterkt redusert
fra siste del av 1200-tallet. Av hovedfaktorer i denne utvikling
er særlig å nevne at lagmennene, som da var blitt
kongeoppnevnte, ble gitt selvstendig domsmyndighet, at Kongen
som nevnt ble øverste domsmyndighet, samt at Kirken
– etter kamp med kongemakten – fikk tillagt seg
domsmyndighet i saker om kirkelige anliggender. Å fremme
saker på lagtinget ble nok også etter hvert funnet
mindre hensiktsmessig. Lagtingets sammensetning var omstendelig,
og fast lagting ble satt bare én gang i året.
De gamle, store lagting gikk i alle fall i løpet av
senmiddelalderen i oppløsning. Kildene forteller om
lagting på Frosta på Bottolvs dag i 1560 og om
en lagmannsdom avsagt der samme dag i 1572. Noen opplysning
om at det senere har vært holdt lagting på Frosta
har vi ikke, og Frostatinget ser ut til å ha opphørt
for godt innen 1500-tallets utgang.
Fra da av ble lagtinget i Trondheim det ene felles lagtinget
for landsdelen. Alle saker, som ble brakt inn for lagtingsbehandling,
ble fremmet for lagtinget i byen. Trondheim var fra nå
av blitt sete for all domsvirksomhet av høyere orden
innen landsdelen.
På 1500-tallet ble det organisert en ny domstol, kalt
lagmannsretten. Denne ble ledet av lagmannen og fast knyttet
til byen. Ved den sterke forenkling av appellsystemet som
ble foretatt i 1797 forsvant imidlertid lagmannsrettene med
lagmannsembetene. Som regulære ankeinstanser ble det
nå opprettet fire stiftsoverretter hvorav en med sete
i Trondheim. Stiftsoverrettene behandlet sivile saker helt
fram til 1936, da lagmannsretten, slik vi i dag kjenner den,
fikk sin form. For straffesaker instituerte allerede straffeprosessloven
av 1887 særskilt lagmannsrett med jury.
Ved reetableringen av lagmannsrettene som ankeinstanser ble
de gamle lagtingnavn igjen tatt i bruk slik at vi i Midt-Norge
fikk Frostating lagmannsrett med sete i Trondheim.
|
Den
gamle lagmannsrettsbygningen på Kalvskinnet |
|
|
Kilder:
Gunnar Nissen: Frostating lagmannsembete og lagmenn inntil
1797 (1956)
Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes: Frostatingslova
(1994)
---------------
Hovedansvarlig for denne historiske oversikten er Sverre Dragsten,
førstelagmann i Frostating lagmannsrett fra 1991 til
2001.