Frostating lagmannsrett

Historie

    Historie

    Det geografiske området som i vår tid noe upresist kalles Midt-Norge utgjorde under Frostatingslova et av de eldste rettsfellesskap av en høyere orden i Norge. Navnet Frostating knytter an til Tinghaugen på Loktu (Logtun) på Frosta i Nord-Trøndelag, hvor det i nyere tid er reist bautasteiner til minne om tingstedet og det som der foregikk.

    Tinghaugen på Loktu

    I førkristen tid og i de første 2-3 hundreår etter rikssamlingen omkring 900 e. Kr. hadde folket i de forskjellige distrikter hånd om istandbringelse og håndhevelse av rettsreglene. Kongen var ennå ikke tillagt lovgivende eller dømmende myndighet. Rettsregler ble fastlagt og håndhevet ved at mennene innen enkelte geografiske enheter møttes – etter hvert på bestemte steder – og holdt ting. På denne måten oppsto det en rekke mindre, lokale lovsamfunn.


    Distriktene samles

    Etter som kontakten med folk fra andre og større distrikter økte, meldte det seg naturlig behov for større sams lovområder. Før rikssamlingen var det oppstått felles lovsamfunn for større landsdeler, således for Trøndelag, som da lenge hadde vært inndelt i åtte fylker fra Namdalseid i nord til Agdenes i sør. Det trønderske lovsamfunnet, som fikk navnet Frostutingslog, ble etter hvert utvidet til å omfatte Namdalen, Nordmøre – som da omfattet Fosen -, Romsdalen og for en tid Sunnmøre.


    Tingsamling

    Opprinnelig var tingsamlingene allting (allsherjarting), det vil si at alle frie, våpenføre menn kunne møte. Enhver bonde som hadde en voksen arbeidskar, var pliktig til å møte. Dette ble problematisk for lagtingene som omfattet store områder og bød på lange reiser. Lagtingene ble derfor organisert som representasjonsting bestående av nemndemenn utpekt av kongens ombudsmenn (årmennene). Overgangen til et slikt representasjonssystem skal ha skjedd for Frostatinget (og Gulatinget) omkring midten av 900-tallet.

    Bauta på Tinghaugen

    Det er uvisst om og eventuelt hvor mange representanter som møtte fra Romsdal, Nordmøre og Namdalen på Frostatinget. Etter Magnus Lagabøters landslov av 1274 var representasjonen klar: Det skulle som tidligere møte 60 bønder fra hvert av de fire gamle uttrønderske fylkene og 40 fra hvert av de fire inntrønderske. Videre skulle det møte to menn fra hver skipreide i Namdalen og Romsdalen, tre fra hver skipreide på Nordmøre og like mange fra Oppdal. Til sammen ble det 485 representanter. Representasjonen er symbolisert ved de tolv bautasteinene som står i ring på Tinghaugen. Det årlige tinget på Frosta skulle etter landsloven av 1274 settes på Bottolvsok (16.- 17. juni). Frostatinget hadde både lovgivende og dømmende myndighet.


    Øverste domsmyndighet

    Av de møtende tingmenn skulle det oppnevnes et utvalg, kalt lagretta, som skulle sitte innenfor de oppsatte vedband. Hvor mange som, i Frostatingets eldste tid, skulle sitte i lagretta, er uklart og omtvistet. Men også dette ble avklart ved landsloven av 1274: I lagretta skulle det sitte tre tylvter menn.

    Funksjonsdelingen mellom lagretta og det samlede ting er ikke helt klarlagt. Det sannsynlige er at enkelttvister i første omgang ble avgjort av lagretta, eller en del av denne (6, 12 eller 24) og at lagrettas avgjørelse – kalt ”dom” – ble vedtatt av tingmennene samlet ved såkalt våpentak: de hevet våpnene eller slo på skjoldene. Et ordensreglement for tingsamlingen, som skriver seg fra erkebiskop Eystein (ca 1180) lyder:

    «Dette er erkebiskop Eysteins råd og bud med bifall av de viseste menn at folk skal gå fastende til tings og søke til tinget, når solen står i øst og være på tinget til non. Men den prest som rår for boken han skal ringe med storklokken (i Loktu kirke) når han vil gå til tings med boken. Og den klokken skal ikke ringes med ellers så lenge tinget står. Men om noen slår seg på mat eller drikke og vører dette mer enn tinget, da skal han ikke få fremmet noen av sine mål det år på Frostating. Øl skal man ikke bringe til tings verken til salgs eller til annet bruk. Hvis det bringes dit da er det konfiskabelt og tingmennene eier det.»

    Tinget på Frosta var lenge høyeste domsmyndighet innen det lovområdet som kaltes Frostutingslog. Det fantes ingen høyere instans før kongen ved landsloven av 1274 ble øverste domsmyndighet, noe han vedble helt til unionsoppløsningen i 1814. Frostatinget var for øvrig ingen egentlig appellinstans, idet enhver sak i første omgang kunne bringes inn for hvilket som helst ting – bygdetinget eller lagtinget – og fra omkring 1300 endog direkte for kongen. Først i 1607 ble det vedtatt en fast instansordning, men da var Frostatingets dager for lengst talte.

    Loktu kirke


    Lagtingene svekkes

    Som følge av kongemaktens inntreden i lovgivning og rettshåndhevelse ble Frostatingets rolle fra siste del av 1200-tallet gradvis svekket. I likhet med de andre lagtingene evnet Frostatinget ikke lenger på egen hånd å gi lovbestemmelser som forholdene etter hvert krevde. Kongens adgang til å bøte på lovene med såkalte retterbøter økte sterkt, og Magnus Lagabøter og erkebiskop Jon Raude fikk i 1269 Frostatingets samtykke til å endre Frostatingsloven i alt som gjaldt kongedømmet og det verdslige. Fra da av opphørte Frostatingets myndighet til å vedta lovregler. En stor del av Frostatingsloven ble innarbeidet i landsloven av 1274.

    Lagtingenes rolle i rettspleien ble også sterkt redusert fra siste del av 1200-tallet. Av hovedfaktorer i denne utvikling er særlig å nevne at lagmennene, som da var blitt kongeoppnevnte, ble gitt selvstendig domsmyndighet, at Kongen som nevnt ble øverste domsmyndighet, samt at Kirken – etter kamp med kongemakten – fikk tillagt seg domsmyndighet i saker om kirkelige anliggender. Å fremme saker på lagtinget ble nok også etter hvert funnet mindre hensiktsmessig. Lagtingets sammensetning var omstendelig, og fast lagting ble satt bare én gang i året.

    De gamle, store lagting gikk i alle fall i løpet av senmiddelalderen i oppløsning. Kildene forteller om lagting på Frosta på Bottolvs dag i 1560 og om en lagmannsdom avsagt der samme dag i 1572. Noen opplysning om at det senere har vært holdt lagting på Frosta har vi ikke, og Frostatinget ser ut til å ha opphørt for godt innen 1500-tallets utgang. Fra da av ble lagtinget i Trondheim det ene felles lagtinget for landsdelen. Alle saker, som ble brakt inn for lagtingsbehandling, ble fremmet for lagtinget i byen. Trondheim var fra nå av blitt sete for all domsvirksomhet av høyere orden innen landsdelen.


    Lagmannsretten

    På 1500-tallet ble det organisert en ny domstol, kalt lagmannsretten. Denne ble ledet av lagmannen og fast knyttet til byen. Ved den sterke forenkling av appellsystemet som ble foretatt i 1797 forsvant imidlertid lagmannsrettene med lagmannsembetene. Som regulære ankeinstanser ble det nå opprettet fire stiftsoverretter hvorav en med sete i Trondheim. Stiftsoverrettene behandlet sivile saker helt fram til 1936, da lagmannsretten, slik vi i dag kjenner den, fikk sin form. For straffesaker instituerte allerede straffeprosessloven av 1887 særskilt lagmannsrett med jury. Ved reetableringen av lagmannsrettene som ankeinstanser ble de gamle lagtingnavn igjen tatt i bruk slik at vi i Midt-Norge fikk Frostating lagmannsrett med sete i Trondheim.


    Kilder

    Gunnar Nissen: Frostating lagmannsembete og lagmenn inntil 1797 (1956)
    Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes: Frostatingslova (1994)
    Hovedansvarlig for denne historiske oversikten er Sverre Dragsten, førstelagmann i Frostating lagmannsrett fra 1991 til 2001.

     

     

    Telefon: 73 54 24 60
    Telefaks: 73 54 24 84
    Åpningstid: 08.00-15.45 (15.00)

    Mail: frostating.lagmannsrett@domstol.no
    Besøk: Munkegaten 20, Trondheim
    Post: Postboks 2315 Torgarden, 7004 Trondheim