Årsmelding

C Førsteinntrykk fra Strasbourg og Menneskerettsdomstolen.

Av Sverre Erik Jebens
Våren 2004 ble jeg valgt som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Jeg hadde vært lagdommer i Frostating lagmannsrett i ca 15 år, og følte at jeg trengte forandring. At forandringen skulle innebære en internasjonal dommerstilling og medføre flytting til ut- landet, hadde jeg likevel ikke tenkt. Da tilbudet kom, slo jeg imidlertid til. Det har jeg ikke angret på.

Jeg begynte i stillingen 1. november 2004, og avla forsikring ved en høytidelig anledning 2. november, sammen med fem andre nye dommere. Der avga vi løfte om å være uavhengige og upartiske, og om å bevare taushet mht. det som blir sagt under rådslagningene. I forbindelse med kravet om uavhengighet kan nevnes at hvert medlemsland i Europarådet har en dommer i EMD, men at vedkommende ikke er valgt som representant for sitt hjemland. At han eller hun skal delta i alle saker mot hjemlandet er ikke for å tale de nasjonale myndighetenes sak, men for å sikre at EMD bygger på en korrekt tolking av vedkommende stats nasjonale lovgivning.

Dommerrollen i EMD og arbeidet her er vesentlig forskjellig fra i lagmannsretten. Den viktigste grunnen til dette er at EMD ikke er et ordinært avgjørelsesorgan, men et klageorgan som skal kontrollere om medlemslandene har overholdt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMD kommer altså inn i saken etter at de nasjonale domstolene har sagt sitt, og bare dersom det hevdes å ha skjedd brudd på en rettighet eller frihet som er beskyttet i EMK. Saksbehandlingen her er hovedsakelig skriftlig, og det meste av dommernes tid går med til å lese dokumenter, som foreligger på engelsk eller fransk. Det faglige høydepunktet er seksjonsmøtene, som holdes en gang pr. uke, og der saker som er sluppet gjennom silingsprosessen diskuteres. Slike saker avgjøres av et kammer, som består av syv dommere.

Muntlig forhandling holdes dersom dette vil kunne klargjøre partenes synspunkter eller hvor det er tale om en sak som har stor allmenn interesse. Advokatene, eller agentene som de kalles her, fremfører partenes argumenter og svarer på spørsmål fra dommerne. Parts- og vitneavhør foretas derimot ikke. Selv har jeg deltatt i to muntlige forhandlinger, og skal om kort tid være med i en prinsipiell sak som skal avgjøres av et storkammer, der det deltar sytten dommere.

Miljøet i EMD er, som en vil forstå, internasjonalt. Domstolens offisielle språk er engelsk og fransk, men klager fremsettes på klagernes eget morsmål. Utrederne i domstolen må derfor ikke bare beherske landenes nasjonale rett, men også deres språk, samt engelsk eller fransk.

Selv om dommerne ikke er valgt som representanter for sine hjemland, deltar de ofte ved besøk fra hjemlandet, som kan være av jurister, parlamentarikere og representanter for organisasjoner etc. Jeg setter stor pris på slike besøk, fordi jeg liker å holde foredrag og fordi det simpelthen er hyggelig å møte nordmenn når en ellers nesten bare omgås utlendinger. I løpet av min korte tid i EMD har jeg rukket å motta besøk både av norske dommere, påtalejurister, parlamentarikere samt av skoleelever som har
fått tur til Strasbourg i premie for stiloppgaver.

Til slutt noen ord om byen Strasbourg. Den ligger i Alsace, på vestsiden av Rhinen og nær grensen til Tyskland. At nettopp Strasbourg ble valgt som sete for Europa-rådet ved opprettelsen etter Den annen verdenskrig har visstnok sammenheng med at Alsace-Lorraine gjennom århundrene har vekslet mellom å være fransk og tysk, jf Elsass-Lothringen, og alltid som et resultat av kriger mellom de to landene. Selv om Strasbourg er fransk, har den mange tyske innslag, f. eks. når det gjelder språk (mange tysktalende), bygninger (gamle bindingsverkhus) og på matfronten (Sauerkraut). Byen har mange perler som er verdt å se, f. eks. domkirken, som er en av de største og vakreste i Europa. Ellers kan nevnes de mange kanalene som omgir sentrum av byen, og kvarteret La petite France, som er et av de mest pittoreske i Strasbourg.

<< Tilbake til innholdsfortegnelse